Det finnes en spesifikk type frustrasjon som bygger seg opp sakte. Den starter med en liten tilbakevendende belastning på kontoutskriften, noe så ubetydelig at man knapt legger merke til det de første månedene. Ti euro for et undertekstverktøy. Rimelig nok. Men så begynner månedene å passere, og mønsteret blir tydelig: tre opplastede videoer, noen ganger to, av og til ingen i det hele tatt. Belastningen forblir den samme uansett. Ti euro i januar. Ti euro i februar. Ti euro i måneden der ingenting ble lastet opp fordi musikkproduksjon hadde prioritet.

Å drive flere YouTube-kanaler fokusert på AI-generert musikk betyr at innholdsplanen er alt annet enn forutsigbar. Noen uker produserer en skur av tekstvideo for låter som får gjennomslag på Suno AI. Andre uker brukes helt på komposisjon og lyddesign, uten noen videoredigering. Å betale en fast månedlig avgift for et verktøy som står ubrukt det meste av tiden, føles mye som å leie et lager for å oppbevare en enkelt eske.

Denne situasjonen er ikke unik. Snakk med enhver frilans videoskaper, enhver deltids-YouTuber, enhver småbedriftseier som poster et sporadisk reklameklipp, og klagen lyder identisk. Abonnementsprising forutsetter konstant, tung bruk. For alle som ikke passer den profilen, går regnestykket rett og slett ikke opp.